Jon Pettersen, Radøy

lagt inn 5. sep. 2016, 22:38 av Bjørn Enes   [ oppdatert 10. okt. 2016, 04:46 ]

Dokumenthistorie:

Opptak: 1998-07-03
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Oddvar Foss
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Krigsseiler
Tekstresyme: Rolf de Graaf
Publisert 2016 av Memoar

Jon Pettersen (f.1915) fra Radøy. Her forteller han om sin krigsinnsats.  Han var ute til sjøs da han fikk nyheten om den tyske okkupasjonen av Norge. 
Militær opplæring i USA, 
Kom til England, 
Med under invasjonen i Normandie og frigjøringen av Nederland og Belgia. 
Giftet seg etter krigen og flyttet tilbake til Radøy etter at familien bodde noen år i USA.

"Jeg var nr. tre i rekken av fire brødre. I motsetning til mange andre så var far i fast arbeid, og vi sultet aldri. Jeg var med i avholdslosjen og ungdomslaget. Det hendte at vi fikk lov til å følge jentene hjem men skikken var at guttene måtte holde flere meters avstand til jentene når de gikk hjemover sammen.

Jeg ble forlovet i mars 1939 og reiste til sjøs kort tid etterpå. 9. april 1940 var vi på vei fra Japan til USA da telegrafisten kom med nyheten om den tyske okkupasjonen av Norge. 

Etter å ha mønstret av registrerte jeg meg på det militære kontoret i Brooklyn. Etter å ha fått opplæring i en norskamerikansk ski-bataljon i Colorado ble vi sendt med en hurtigkonvoi til England i september 1943. 

Vi trente natt og dag i leiren utenfor London og vi skjønte at noe var i emning. 6.juni 1944 ble vi kjørt nedover mot en leir i nærheten av kanalen. Ingen fortalte oss at D-dagen var begynt da vi dro over kanalen i en amerikansk troppetransport. 

Utenfor Normandie ble vi liggende på reden i 3 – 4 døgn før krigsmateriell og vi soldater ble satt i land. Det gjorde et voldsomt inntrykk da vi så alle de hvite korsene på kirkegårdene. Egne avdelinger hadde allerede begravd de falne soldatene. 

Da vi hadde ryddet Cherbourgh kom general Eisenhower på inspeksjon. Vakten fra vår tropp hadde fått beskjed om ikke å slippe noen gjennom, og vakten stoppet general Eisenhower som heller ikke slapp igjennom. Resultatet ble at generalen forlangte 50 mann fra vår tropp til å bevokte hovedkvarteret sitt. 

Etter at kontrollen over Cherbourgh var opprettet gikk troppen vår sydover i Frankrike. Major Hansen ledet oss på resten av felttogene som jeg var med på og vi fortsatte frammarsjen gjennom Belgia, Holland og Tyskland. Major Hansen ble senere mangeårig amerikansk ambassadør i Norge. 

Gleden var stor da vi omsider fikk greie på at krigen var slutt i Norge. Vi kom til Oslo 4.juni 1945. Da Kong Haakon ankom 7.juni sto vi vakt, skulder ved skulder, på Karl Johan.

I august fikk jeg åtte dagers permisjon og reiste hjem til jenta som jeg hadde vært forlovet med siden 1939. Hun hadde ventet trofast i alle år. Vi var begge 30 år da vi giftet oss. 

I 1944 hadde jeg fått amerikansk statsborgerskap og jeg reiste tilbake til USA sammen med troppen vår for å dimitteres. Jeg fikk jobb på et skipsverft og min kone og ett år gamle sønn kom over med Stavangerfjord i 1946.

 I 1953 dro vi tilbake til Radøy hvor jeg overtok farsgården, fikk meg arbeid, og vi slo oss ned for godt."

Comments