Magnhild Hannaas Larsen, Bergen

lagt inn 9. okt. 2016, 23:55 av Bjørn Enes   [ oppdatert 24. okt. 2016, 08:35 av lars Saakvitne ]


Opprinneleg dokumentasjonstekst frå Norgesdokumentasjon:

Dokumenthistorie:

Opptak: 1997-10-01
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Jostein Saakvitne
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Hordaland
Yrke: Lektor
Tekstresyme: Tore A. Tollefsen

Magnhild Hannås Larsen forteller i dette intervjuet med Jan Eidi om barndomshjemmet i Bergen som var et senter for illegalt arbeid under krigen. Det store, gamle huset med utallige dører og rom ble besøkt av mange kjente motstandsfolk. Hennes eneste bror, Torgrim, var selv aktivt med, og moren bestyrte denne skiftende huslyden på en imponerende måte, - tilsynelatende uten nerver. Unge Magnhild fungerte som kurer og «...gikk med beskjeder her og der». Hennes beretning er detaljrik selv om hun tidvis må lete eter navn og unnskylder seg med «...jeg har glemt det meste». Det har hun så menn ikke, og hun gir oss verdifull innsikt i et farlig spill fra en tid da huset lå i mørkret.

Faren Thorleif Hannås var professor i norsk og ihuga målmann, moren var utdannet lærerinne. Målsaken hadde ført moren og faren sammen, og nynorsk var dagligspråket hjemme. Det var fem barn i familien, og faren døde da Magnhild som den yngste i søskenflokken var ni år gammel.

Magnhild Hannås Larsen gir i dette intervjuet en inngående beskrivelse av motstandsmannen Kristian Tønseth:
Alt godt kan sies om ham
Kris bodde hos oss, men kunne ikke vise seg ute om dagen
Kris ble tatt av tyskerne, men lurte til seg våpen og skjøt seg fri
Kris styrte båten og manøvrerte etter skoleatlas og kompass
Kris var etterlyst, men dristig likevel.
Uttalelsene  om brorens venn er mange og røper stor beundring.

Det var stadig fullt av folk i hjemmet, men de fikk penger og mat via flyslipp og led således ingen nød. Hun ble selv tatt inn til forhør, men røpet ikke broren som var ettersøkt.
Ved  en tysk rassia fikk hun varslet svogeren, men en annen Sivorg-mann havnet i tyskernes klør og døde senere i tysk fangenskap.
Mange  unge menn hadde hennes hjem som temporær base under krigen, men «...jeg ble ikke forelsket i noen av dem.»

Comments