Publiserte forteljingar
Johannes Fridtjof Apelthun, Fjell (1922 - 2012)
Dette intervjuet er eit av dei opptaka som vart laga i samband med prosjektet "Norgesdokumentasjon" i åra 1997-2000. Johannes Fridtjof Apelthun var intervjua intervjua heime av Jan Eidi og Johannes Saakvitne. I opptaket fortel han om barndomsår og ungdomstid på Sotra. 9. april 1940 gjekk han på skulen som vanleg, men læraren kom ikkje - han sat heime og høyrde på radio. Han var medlem av NS. Fridtjof vart tidleg med i motstandsabeid, og kom i søkelyset til politi og Gestapo. I april 1941 vart han med "Lygra" til Shetland. Han gjekk inn i Marinens flyvåpen som mekanikar, og var stasjonert på Island og Shetland. Ein periode tenestegjorde han i "Norway House" i London. Han fortel om rivingar i etterkrigstida mellom grupperingarf som oppsto under krigen. Siste del av intervjuet er refleksjonar om religion. politikk og samfunn.
Stikkord med tidskodar: 00:20 Om oppveksten 01:02 Politisk syn 02:23 Meir om oppveksten i Fjell 03:26 Far var lensmann 05:05 Ny NS-lensmann 1941 05:53 NS-aktivitet før krigen 06:53 Vekkelse 07:50 Læstadianar 12:20 9. april 1940 13:26 Militæropplæring 14:24 Mistenkt 16:16 Åtvaring | 19:46 Til Shetland 20:00 MS "Lygrefjord", 26/4 1941 22:03 Mineutkikk 23:23 London 25:07 Marinens flyvåpen 25:33 Island 27:27 Motormekanikar 28:29 Om Hjalmar Riiser-Larsen 29:40 Kingston House, London 31:12 Island 32:28 London 33:07 Flymekanikarutdanning | 33:35 Flybase Shetland 35:55 Mai 1945 37:22 ..for Churchill skulle skrive tale... 37:43 Forflytting til Sola 37:58 Island 39:06 Freden 39:52 Etterkrigstida 41:12 Rivingar etter krigen 41:54 Tre grupperingar 43:43 Familielivet 44:53 Refleksjonar 01:01:30 Slutt |
Her minnes han tiden under krigen da han var i RAF og stasjonert i London, på Island og Shetland. (Komm: Han var i den norske marinens flyvåpen, ikkje RAF 25/8-16 BE)
Han er læstadianer, er i dag lærer av yrke og er far til stortingsrepresentant Anita Apeltun Sæle som er en sentral person i KRF.
"1930-årene var fylt av fattigdom for mange på Sotra. De fattigste kom på skolen uten yttertøy og hadde kun sekker til å ha over skuldrene. Som barn gikk vi på bedehuset og der ble jeg påvirket av forkynnelsen. Det holdt ikke ut hele krigen, men jeg er i dag Læstadianer og har skrevet en informasjon om hva Læstadianismen er og hva den står for.
Nazistene sto med høyttalerbiler utenfor skolene før krigen og ropte ut nazistisk propaganda. 9. april 1940 var jeg 17 år gammel og gikk på middelskolen. Vi satt og ventet på NS-læreren som var opptatt med å lytte på radioen. Han møtte ikke opp til undervisningen den dagen.
Far var lensmann og ble avsatt da han nektet å lystre vernemakten. Nabolensmannen og konen hans var i NS. Det var han som arresterte far og førte han til Gestapo. Konen hans omkom senere under krigen da hunden deres tråkket på en landmine.
Jeg kom selv i konflikt med myndighetene og ble sendt til Bergen hvor jeg var inne til forhør hos NS-politimannen Bjørgan, mannen som var sentral i opptakten til Telavåghistorien. Jeg ble anklaget for en rekke ting, men jeg løy så godt jeg kunne og slapp fri.
Jeg ble advart om at Gestapo på nytt ville ha tak i meg, og dagen før jeg skulle arresteres var jeg under veis med båt til Shetland sammen med 33 andre personer. Det var høst 1941, lyst om natten og jeg telte ni miner i sjøen på turen over.
Fra Shetland ble vi sendt til Patriotic School i London og jeg havnet omsider i RAF (Komm: Marinens flyvåpen). Fram til våren 1942 var jeg på Island som motormekaniker. Vi hadde som oppgave å holde unna de tyske ubåtene som jaktet på Murmansk-konvoiene.
Fram til 1943 var jeg i London og ble utdannet til flymekaniker. Her fikk jeg hilse på Kong Haakon som jeg fikk stor respekt for. Så ble jeg sendt til Scalloway hvor vi var to mannskaper på hvert fly. Det var om å gjøre å holde flyene i luften lengst mulig. På Scalloway satt det også italienske krigsfanger.
"Allerede 6. mai 1945 fikk min far beskjed av Hjemmefronten om å komme seg tilbake til jobben som lensmann. Først to uker senere kom jeg hjem til Sotra. Der ble jeg sendt rett i militæret fram til årsskiftet 1945/46. Mange kjente personer fra tiden på Shetland har blitt dårlig behandlet i årene etter krigen og selv har jeg møtt stor motbør."
Nils Audun Mugaas Vassenden - barndomsminne
Bygda var strategisk plassert ved innseglinga til Bergen. Far hans var lensmann og "jøssing" med nre kontaktar til motstandsrørsla og Nordsjøtrafikken.
Unge Nils Audun var augevitne til ei rekke krigshandlingar både i april 1940 og de fem åra som fylgde. Han er ein god forteljar.
Opptaket er to timar langt, men utstyrt med tekstfelt som gjer det enkelt å spole i. Alle tekstane finst på nettsida http://Vassenden.Krigsminne.Memoar.no.
Intervjuar er Bjørn Enes
|
|
|
Birgitta og Gabriel Nordanger, Radøy
|
|
Opprinneleg dokumentasjonstekst frå Norgesdokumentasjon:
I dette intervjuet forteller ekteparet Birgitta og Gabriel Nordanger fra Radøy om sine barne- og ungdomsår, om krigsår med stor matknapphet, og om de store gledesscenene da krigen var slutt.
Begge ektefellene ble født i 1907 og begge vokste opp i en stor søskenflokk. De giftet seg i 1931 og hadde små barn da krigen kom til Norge i 1940
.
.
"Det var stor armod i vår barndom. I bryggerhuset sto det skrevet: "Havregrøten hennar mor gjer guten sterk og stor." Men på julaften hadde vi litt ekstra godt å spise. Da fikk vi smør på flatbrødet og det hendte at vi fikk en halv appelsin eller eple.
Når isen la seg på vannet gikk vi på skruskøyter og vi laget sivbåter om sommeren. I ungdommen gikk vi på dans og det hendte at det oppsto slåsskamper utenfor danselokalet.
På bedehuset gikk det litt roligere for seg og det hendte at vi også gikk der.
Vi tok oss arbeid som tjenestefolk på gårdene og det var slik vi traff hverandre. Vi giftet oss i 1931 og barna våre var små da tyskerne kom til Radøy.
Ungene våre trengte mat og vi fikk ikke handlet på kreditt. Jeg tok meg arbeid på et veianlegg for å få penger til mat til barna. En gang som jeg prøvde å kjøpe en sei av en fisker spurte han meg om jeg ikke følte skam fordi jeg gjorde tyskerarbeid. Jeg spurte ham om ikke han også følte skam fordi han solgte fisk til tyskerne. Det endte med at jeg fikk kjøpt fisken. Den dag i dag føler jeg skam fordi jeg var med og utførte arbeid for tyskerne.
En tysk offiser ga meg en sigar da jeg greide å knuse en stor stein som de hadde forsøkt å fjerne i åtte dager. Og da min kone skadet seg stygt ble hun bandasjert av en tysk soldat. Han ville ikke ha penger for det.
Tyskerne opprettet leir for russiske fanger på Radøy. Det var vanlige soldater fra Wehrmacht som passet på dem og jeg tror de ble behandlet bra. De russiske fangene var flinke til å reparere ting og vaktene ga folk lov til å gi dem spekesild og flatbrød.
Vi beundret de som vi leide husrom av på Nordanger. De hadde selv mange barn som skulle ha mat. Likevel hendte det at de delte melken sin med barna våre.
I et ubevoktet øyeblikk, mens jeg jobbet på veianlegget, puttet jeg under genseren min dynamitt, lunter og fenghetter. Jeg var livende redd da jeg kom i en tysk kontroll, men jeg fikk brakt sprengstoffet hjem hvor det ble gjemt unna."
"Vi sultet ikke, vi fikk ordnet mat til barna våre og vi lærte oss å være nøysomme. Men det var godt å vite at ingen tyskere lenger kunne plage oss.
Da en skolelærerinne fortalte oss at krigen var over, fant jeg fram dynamitten som jeg hadde stjålet fra tyskerne. Om kvelden samlet folk seg da vi brukte dynamitten til å skyte en dundrende fredssalutt"
Dugnadsoppsummering:
- Videograbbing: Ferdig 20/8 Bjørn Enes
- Dokumentasjon: Ferdig 5/9 - BER
- Tekst: Kopiert frå Norgesdokumentasjon 21/8
- Sideproduksjon: 5/9 BE
- Publisering: 5/9 - BE
- Finansiering:
1-3 of 3