|
|
Opprinneleg dokumentasjonstekst frå Norgesdokumentasjon:
I dette intervjuet forteller ekteparet Birgitta og Gabriel Nordanger fra Radøy om sine barne- og ungdomsår, om krigsår med stor matknapphet, og om de store gledesscenene da krigen var slutt.
Begge ektefellene ble født i 1907 og begge vokste opp i en stor søskenflokk. De giftet seg i 1931 og hadde små barn da krigen kom til Norge i 1940
.
.
"Det var stor armod i vår barndom. I bryggerhuset sto det skrevet: "Havregrøten hennar mor gjer guten sterk og stor." Men på julaften hadde vi litt ekstra godt å spise. Da fikk vi smør på flatbrødet og det hendte at vi fikk en halv appelsin eller eple.
Når isen la seg på vannet gikk vi på skruskøyter og vi laget sivbåter om sommeren. I ungdommen gikk vi på dans og det hendte at det oppsto slåsskamper utenfor danselokalet.
På bedehuset gikk det litt roligere for seg og det hendte at vi også gikk der.
Vi tok oss arbeid som tjenestefolk på gårdene og det var slik vi traff hverandre. Vi giftet oss i 1931 og barna våre var små da tyskerne kom til Radøy.
Ungene våre trengte mat og vi fikk ikke handlet på kreditt. Jeg tok meg arbeid på et veianlegg for å få penger til mat til barna. En gang som jeg prøvde å kjøpe en sei av en fisker spurte han meg om jeg ikke følte skam fordi jeg gjorde tyskerarbeid. Jeg spurte ham om ikke han også følte skam fordi han solgte fisk til tyskerne. Det endte med at jeg fikk kjøpt fisken. Den dag i dag føler jeg skam fordi jeg var med og utførte arbeid for tyskerne.
En tysk offiser ga meg en sigar da jeg greide å knuse en stor stein som de hadde forsøkt å fjerne i åtte dager. Og da min kone skadet seg stygt ble hun bandasjert av en tysk soldat. Han ville ikke ha penger for det.
Tyskerne opprettet leir for russiske fanger på Radøy. Det var vanlige soldater fra Wehrmacht som passet på dem og jeg tror de ble behandlet bra. De russiske fangene var flinke til å reparere ting og vaktene ga folk lov til å gi dem spekesild og flatbrød.
Vi beundret de som vi leide husrom av på Nordanger. De hadde selv mange barn som skulle ha mat. Likevel hendte det at de delte melken sin med barna våre.
I et ubevoktet øyeblikk, mens jeg jobbet på veianlegget, puttet jeg under genseren min dynamitt, lunter og fenghetter. Jeg var livende redd da jeg kom i en tysk kontroll, men jeg fikk brakt sprengstoffet hjem hvor det ble gjemt unna."
"Vi sultet ikke, vi fikk ordnet mat til barna våre og vi lærte oss å være nøysomme. Men det var godt å vite at ingen tyskere lenger kunne plage oss.
Da en skolelærerinne fortalte oss at krigen var over, fant jeg fram dynamitten som jeg hadde stjålet fra tyskerne. Om kvelden samlet folk seg da vi brukte dynamitten til å skyte en dundrende fredssalutt"
Dugnadsoppsummering:
- Videograbbing: Ferdig 20/8 Bjørn Enes
- Dokumentasjon: Ferdig 5/9 - BER
- Tekst: Kopiert frå Norgesdokumentasjon 21/8
- Sideproduksjon: 5/9 BE
- Publisering: 5/9 - BE
- Finansiering: